Siden jeg for tiden jobber meg gjennom en nylig ervervet Tarantino-samleboks, og ikke har lyst å si så mye om vår kjære venn Quentin før jeg har kommet meg gjennom, er det nok på tide å snakke om en film som jeg gleder meg til å se, igjen. Denne gangen er det Darren Aronofskys Noah som gjelder, og selv om forventningene er lesset med en del mer reservasjoner enn vanlig, er det svært sannsynlig at jeg får dratt meg på kino igjen til helga.
Noah, for de av dere som ikke har lest bibelen, hørt historiene eller deltatt i vestlig (og midtøstlig) kultur den siste tiden, er historien om Noah, den siste rettvise mannen på jorda, som blir instruert av Gud til å bygge en båt, ta med seg to av hvert dyr og familien sin før Gud trykker på reset-knappen på hele menneskeheten ved å dekke hele planeten med vann. Aronofskys filmversjon har tiltrukket seg en del kontrovers i USA, mye takket være den høyrekonservative kreasjonismebevegelsen som, blant annet argumenterer for at den bibelske floden er et historisk faktum. Etter sigende har filmen tiltrukket seg kritikk, ikke bare fra ikketroende, men også fra kristne, som reagerer på bruken av apokryfe elementer, samt visse miljøværnvenlige elementer.
Det ville kanskje være atypisk av Aronofsky å gjøre ting ukontroversielt eller “på den vanlige måten,” men jeg må like vel si at jeg ikke ville forutsett at han skulle lage en film på denne skalaen. Mesteparten av Aronofskys filmografi er mindre historier, ofte akutt intime, for ikke å snakke om skremmende. Hans to mest berømte filmer, Requiem for a Dream og Black Swan, foregår helt eller delvis inne i hovedpersonenes hode, og Aronofsky skildrer irrasjonell frykt og lidelse på en måte få andre klarer. Jeg vet ikke om det kommer til å være så mye av det i filmer om kjempebåter og oppdrag fra oven. Skjønt, etter det jeg har hørt, går filmen ganske nært inn på Noa, og stiller spørsmål om han hører Guds stemme, er gal, eller kanskje faller et sted i mellom de to ytterpunktene.
Så vidt som jeg ser det, kan Noah gå en av to veier. Enten får vi en dum katastrofefilm, det vi hadde fått om Paul W.S Anderson hadde grepet til Bøkenes Bok for inspirasjon, eller så klarer Aronofsky å overraske igjen. Jeg håper på den sistnevnte, men vi får se hvilken vei det svinger.