I tillegg til å ligge godt an i konkuransen for Mest Klumsete Blockbuster-Tittel, har X-Men: Days of Future Past også en viktig jobb. I disse Franchise-tider, var det opp til Bryan Singer å bevise at det var mer juice i X-gjengen, eller om X-Men: First Class var et rent lykketreff.
I Days følger vi Wolverine (Hugh Jackman) som blir sendt tilbake i tid fra en uhyggelig fremtid, til sitt yngre selv for å forhindre en mutant-dommedag. I 1973 ser ting mørkt ut for mutantene. Professor Xavier (James McAvoy) har lukket skolen, Magneto (Michael Fassbender) er tatt til fange og Mystique (Jennifer Lawrence) er på et personlig hevntokt for å ta livet av forskeren Bollivar Trask (Peter Dinklage,) noe som kommer til å føre til at Trasks oppfinnelse, de mutant-myrdende robotene “sentinels,” en gang vil være umulige å stoppe.
Med tanke på at vi har med min evige nemesis, tidsreiser, å gjøre, henger plottet godt sammen. Skjønt, det er kanskje riktigere å si at det problemene filmen har ikke bare er strukturelle. Åh, ikke misforstå, det er litt irriterende at Kitty “Shadowcat” Pryde (Ellen Page) plutselig har en ny superkraft ut av det blå, og jeg stiller meg tvilende til logikken bak å sende Wolverine tilbake i utgangspunktet, men det er slik kan en se mellom fingrene med når en først snakker om superkrefter og denslags. Nei, et større problem er hvordan filmens hovedpersoner fungerer, eller ikke fungerer. Hovedproblemet er nok med Mystique, noe som er trist, siden hun var en real MVP i First Class. Ok, plottet dreier seg i stor grad rundt henne, men hun får skuffende få sjanser til å faktisk være en karakter, og ikke en plot-device, og det hjelper ikke at skuespillet virker ukarakteristisk flatt for Lawrence, men det kan være regien generelt, siden jeg ser litt det samme i Fassbender når den moralske ambigøsiteten tar av for alvor. Ellers er det såpass mange scener hvor filmens øvrige hovedpersoner snakker om hvordan de skal snakke fornuft med henne at en mer nidkjær feminist enn meg sikkert kunne irritere seg godt og lenge over det.
Om jeg er streng på plot-siden når det kommer til denne filmen, er det mer fordi jeg skulle ønske plottet holdt mål med actionscenene. Ja, om Days er en film som fungerer bedre om en ikke tenker så mye på ting, så er actionscenene mer en nok til å distrahere fra plottet. Scenene satt i fremtiden er spesielt velkoreograferte og visuelt stilige, og de benytter seg godt av de mutantene de har til rådighet. Jeg mener 1973-scenene lider litt av at mesteparten av de mindre viktige mutantene fra First Class ble drept mellom filmene, skjønt Quicksilver (Evan Peters) er en sann glede, og jeg skulle ønske han var i filmen mer.
X-Men: Days of Future Past er på mange måter en typisk sommerfilm, i det at den er visuelt imponerende med mye vellaget action og et plott som halter videre om en ikke ser på det for grundig. Den kommer nok ikke til å forandre livet til noen på noe merkbart plan, men den er god nok til at jeg er forsiktig optimistisk når det kommer til X-Men: Apocalypse.
(Spoilers ahoy!) Slutten provoserte meg til de grader. Her er hvordan den burde ha slutta: Etter fremtiden “forsvinner”, går vi tilbake til fortiden, der Wolverine – nå tatt ut av vannet – våkner opp i senga til en eller annen dame. Og husker ikke helt hva som har skjedd. Samtidig som Xavier humrer lurt for seg selv i nærheten. Eller greit: De kunne beholdt sekvensen der han blir dratt ut av vannet, greit nok det.
Det provoserende er at vi får se “fremtiden” igjen, og at “tidligere-fremtid” Wolverine plutselig kommer tilbake til kroppen sin her. For det første betyr det at vi vet skjebnen til alle X-men folka, noe som gjør de kommende filmene mindre spennende. I tillegg betyr det at Wolverinen som alle i “fremtiden” kjenner og er glad i dør og blir erstatta med “tidligere-fremtid” Wolverine. Som er litt kjipt.
I tillegg irriterte jeg meg over hvorfor det var så viktig at Kitty fikk sendt ham tilbake så lenge. Så lenge han fikk overbevist Xavier og Magneto (som tok ca. 2 minutt hver) om hva de måtte gjøre så var jobben hans gjort. Resten av filmen var han bare med og slåss. Og om Kitty hadde stoppa så hadde jo fremtiden uansett endra seg.
Også litt sånne småting som jeg ikke synes ble forklart godt nok, av typen: “Hvorfor bruker de ikke flyet sitt til oppholdssted når de sender Wolverine tilbake i tid?” og “Hvorfor tok de ikke med han speed-kidden og fikk han til å løse alle deres problemer på et blunk?”
Men det virker for meg, ut fra alle de foregående filmene og denne, at folka bak disse filmene ikke har helt samme mentalitet som Marvel studios-gjengen, og tar gjerne snarveier plottmessig fordi de vet at de har mange kule karakterer å leke med.
Grei nok film, altså, men tenk hvor kul den hadde vært om hele filmen var som sekvensen hvor de hadde med han speed-kidden. Akk ja. Du har vel rett at den er bedre om en ikke tenker på ting.
Jo mer jeg tenker på hva som var meningen at skulle ha skjedd på slutten der, jo mindre skjønner jeg. Jeg regnet med at den “fremtiden” wolverine våknet opp i var en eller annen alternativ fremtid, siden det ville, som du sa, være ganske teit om vi vet hvilke folk som fremdeles lever etter 1980-tallet, da X-Men: Apocalypse vistnok skal være satt, men jeg har ikke noe konkret bevis for det. Jeg vet ikke, men det lukter litt av tegneserielogikk på sitt nest høyeste nonsens-nivå.
Jeg tror du har et godt poeng når det kommer til forskjell på filosofien mellom X-men-gjengen og Marvel Studios, Marvel har vært skikkelig flinke med å ungå plot-knuter og få hele meta-plottet til å fungere som en helhet og ikke en serie med oppfølgere, du skulle tro du kunne få til noe lignende med X-men, men det er kanskje slikt som skjer når en insisterer på at alle filmene skal dreie seg rundt wolverine eller whatever.