The World’s End

Edgar Wright er en av de regisørene som har en direktelinje til mitt hjerte, jeg vet ikke om det er på grunn av super-filmnerd-stilen hans eller måten han kombinerer humor med action og nok drama til å gi humoren og actionen kontekst, eller noe helt annet, men Wrights filmer er altid gøy. The World’s End er ikke noe untak, men det er bittersøt morro. Bevist bittersøt, ja, men det er tonemessig ganske forskjellig fra det Wright og hans gjeng har gjort tidligere.

The World’s End handler om et kobbel med barndomsvenner som blir dratt tilbake til hjembygda av Gary King. (Simon Pegg) Gary ser ikke ut til å ha vokst opp, og han er fast bestemt på å få med seg den gamle gjengen gjennom den fuktige pub-til-pub-ruta “den gyldne mil” som de ikke klarte å fullføre som unge. Stemningen er anspent i gjengen, spesielt mellom Gary og Andy Knight (Nick Frost,) og det blir ikke bedre når de oppdager at byen er infiltrert av roboter. Vel, de er ikke roboter,  men noe må man jo kalle dem. For å skjule at de vet om byens nye herskere, fortsetter gjengen på sin pubturne, og det burde ikke overraske noen når konfliktene innad i gruppa stiger i takt med promillenivået, og ikke-robotene går til angrep. 

Som jeg alluderte til i introduksjonen, er det ikke bare ablegøyer og actionscener som virker som en blanding Drunken Master og bare “drunk,” selv om det er en del av det, The World’s End går også til et ganske mørkt sted hva det intrapersonlige dramaet angår. Jeg foretrekker å ikke avsløre for mye, men jeg skal si såpass at jeg ikke var forberedt på hvor trist visse deler av historien blir, og at det neppe ville fungert om Simon Pegg ikke var overraskende kompetent til å gå til mørke steder i skuespillet hans.  Skuespillet holder forøvrig også et jevnt høyt nivå, mye takket være at Wrights faste skuespillergjeng er flinke, men jeg er spesielt imponert over Nick Frost. Ikke bare spiller han en overbevisende “straight man” til Peggs “funny man,” han har også et par actionscener som er temmelig imponerende, pluss for kreativ bruk av barstoler. 

Om jeg skulle trekke noen poeng for noe, vil jeg si at The World’s End ikke er like morsom som de to andre filmene i “Kroneis-triliogien,” “Shaun of The Dead” og “Hot Fuzz,” i alle fall på den umiddelbart siterbare måten som de to ovennevnte var. Det er riktig nok ikke mange poengene jeg trekker, The World’s End er en solid film som bare på nære nippet klarte å komme ut på kino her tilands. Den er på kino fra 18. oktober. Løp og se!