Filmpreik: Norsk Skrekkfilm

En kan si mye om Norsk film, men det er ikke en bransje med overmye sjangerfilm sånn generelt, og det kommer kanskje ikke som en overraskelse at dette også betyr heller lite skrekkfilm. En skulle kanskje tro at en nasjon hvis folkeeventyr inkluderer så mange tusser, troll og beslektede skapninger kunne hoste opp en eller to historier om skumle skapninger og/eller situasjoner, men slik er det av en eller annen grunn ikke. I dag skal jeg snakke litt om de skrekkfilmene som har blitt laget, hva som fungerer og ikke fungerer sånn generellt, og litt spekulasjon om hvordan vi har havnet hvor vi er.

Historie

Norsk skrekkfilm har stort sett vært en ikke-entitet helt fram til nyere tid. En kan diskutere om De Dødes Tjern (1958) er en skrekkfilm eller ikke, siden den eksisterer i den litt vriene gråsonen mellom thrillere og dempede skrekkfilmer. Den første av de moderne norske skrekkfilmene er nok Villmark (2003.) Villmark er en mer tradisjonell skrekkfilm enn De Dødes Tjern, som hadde en nesten psykoanalytisk holdning til skrekk, men ellers har de mer enn et par ting til felles. Villmark er ikke en remake av de dødes tjern, men plottet er nok dypt inspirert av boka, om ikke annet. Villmark var en heller stor suksess, og plantet for alvor ideen om at norske skoger kan skjule skumlere ting enn elg og skogmus.

I kjølvannet av Villmarks relative suksess, fikk vi flere skrekkfilmer med utmark-motiv. Først i rekken var Fritt Vilt (2006) og senere oppfølgerene Fritt Vilt 2 (2008) og 3 (2010). Filmene var satt i og rundt et høyfjellshotell, og var ganske typiske slasher-affærer, inkludert oppfølger-progresjonen. 2 var en direkte oppfølger, og 3 var en “prequel” som handlet om morderens første, vel, mord. En av hovedproblemene til serien var hvor nøye den fulgte slasher-erkeplottet, med “final girl”-syndromet og alt. Nå mener jeg at den kvasi-rituelle oppskriften slasherfilmer opererer med er foreldet selv der den passer, men det fungerte spesielt dårlig når den blir transplantert til Norsk. I tillegg, hadde filmen problemer hva slasherfilm angår. Joda, den hadde et par overraskende skumle scener, men morderen hadde ingen personlighet, og ikke på “ansikstløs hevner”-måten heller. Oppfølgerene hjalp ikke mye i den sammenheng, men de hadde ett par gode, effektive skrekk-øyeblikk hver, så det var heller ikke så ille.

Om Fritt Vilt satset på å følge Fredag 13de-formelen, siktet Rovdyr (2008) på noe nærmere Deliverance eller Eden Lake. Nok en gang var det norske skoger som var stedet, og morderene var, vel, lokalbefolkning. Jeg kunne sikkert skrive en del om den nihilistiske klassisismen som gjennomsyrer “killer hillbilly”-sjangeren, men det er kanskje lettere for alle om de interesserte bare ser Tucker & Dale vs Evil og sparer oss alle en del tid. Rovdyr var en film som, lik Fritt Vilt, ikke skilte seg ut fra alle de andre som prøver å være Deliverance et.al, og den manglet de sterke skrekkøyeblikkene som gjorde Fritt Vilt til en minneverdig affære.

I 2009 kom det ut to norske skrekkfilmer. Skjult og Død Snø. Skjult var en overraskende kompetent skrekk-thriller, som nok kan kalles en Slasherfilm, om ikke fra det perspektivet en er vant til. Skrekken er også mer subtil, kanskje for subtil til tider, men den gjorde en del ting veldig riktig på måter som minner meg om deler av Robert Chamers’ The King in Yellow. Død Snø, på den andre siden, er alt annet en subtil. Den er brautete, nerdete, og fullstendig latterlig til tider. Og jeg elsker det. Død Snø faller inn under paraplyen skrekk-komedie, og den er imponerende i det at den klarte å balansere de to. Filmen er morsom, som demonstrert over, men har også et par overraskende skumle og skrekk-effektive scener. Den er også norges så langt eneste helaftens zombiefilm.

2010 så utgivelsen av det jeg mener er den beste skrekkfilmen som har blitt laget her til lands, Trolljegeren. En av grunnene til at Trolljegeren virkelig fungerer er at den er den mest utpreget norske av filmene i denne artikkelen. Ikke bare er trollene skikkelig norske troll, men jeg vil si at filmens hovedtemaer er svært norske. Filmen dypper i gnissningene mellom det tradisjonelle og det moderne, og trolljegeren selv, en tradisjonelt heroisk skikkelse, er en desillusjonert offentlig ansatt. Det hele fungerer svært godt, og det hjelper også at spesialeffektene som bringer trollene til live er svært gode for en såpass liten produksjon som Trolljegeren var

Oppsummering

Norsk skrekkfilm ser ut til å ha slitt med å finne sin egen identitet, en måte å provosere frem skrekk som er unikt norsk, eller i alle fall unik nok til at en kan låne elementer fra mer etablerte skrekkbransjer uten at det synes. Jeg lurer selv på om det rett og slett kan ha seg at nordmenn ikke liker skrekk og skrekkfilm noe særlig, spesielt siden norske skrekkfilmer som ikke har ett komedieelement virker klumsete. Jeg mistenker også at det er et pengeproblem bak den generelle mangelen av sjangerfilm her til lands, men jeg kan ikke nok om den delen av filmbransjen til å si mye vettugt. Det er også verdt å legge merke til at Norge mangler et utpreget Indie-miljø, noe som nok kunne bidra med en del lavbudsjetts-sjangerfilm. Norsk skrekkfilm står kanskje ikke så sterkt som jeg selv skulle ønske, men det er ikke å stikke under en stol at den står sterkere enn f.eks norsk sci-fi.