Det er litt morsomt hvordan jeg ikke klarte å samle opp så mye hype for Jurassic World. Jeg husker fremdeles første gang jeg så originalen, og jeg tror jeg liker franchisen litt bedre enn jeg tror den fortjener, mye takket være nostalgi, skjønt John Williams på soundtracket hjelper også. Så. Hvorfor klarte jeg ikke å finne to pinner verdt av faen å gi for en film som etter sigende er laget for å si “hei, husker du Jurassic Park? Dette er en film om hvorfor det at du liker Jurassic Park er viktig.” Det er spesielt snodig, siden jeg har en tendens til å lepje i meg nostalgi-agn for 80-talls popkultur, slik som, for eksempel, resten av dagens blockbusterfilmlandskap. Kanskje det er annerledes for ting jeg faktisk likte når det var nytt. Nuvel, la oss snakke om filmen.
Det er nok en gang dinosaurer på menyen på Isla Nublar. Nye eiere fører til nye aksjeholdere, og for å innovere og holde tallene pekende riktig vei, griper forskerene til genetisk modifiserte dinosaurer. Det burde ikke overraske noen at superdinosauren Indominus Rex (eller iRex,) viser seg å være litt for inteligent og rømmer, Menneskeheten Bør Ikke Tukle Med Krefter De Ikke Forstår og så videre. Midt opp i dette får vi også møte Chris Pratt som en raptortrener, som muligens også er en reinkarnasjon av raptor-jesus, og Bryce Dallas Howard som filmens obligatoriske karriæredrevne kvinne som Ikke Har Tid Til Mann Og Barn. Som seg hør og bør for en Jurassic Park-film er det også et par Barn Som Går Seg Bort Midt I Dinokalypsen (Ty Simpkins og Nick Robinson,) fordi selvfølgelig er det slik.
Kritikere jeg til tider respekterer har ymtet frempå om at filmen er laget med et nivå av selvironi, eller til og med selvsatire. Jeg vet ikke om det er en forklaring jeg kjøper. På den ene siden sjongleres det med klisjeer som ikke har blitt tatt på alvor siden jeg gikk i bleier, men på den andre siden drypper filmen ikke akkurat av selvinsikt. En kan kanskje ikke vente for mye av en film om dinosaurer, men på den andre siden skulle jeg ønske filmen kunne bestemme seg. Det er fristende, definitivt lettere, å avskrive filmen som nok en samling foreldete klisjeer, men jeg liker å tro at regisør Colin Trevorrow er smartere enn som så.
En kan kanskje ikke forvente spennende tankegods i en film om monsterøgler, vel å merke. Det er vel gjerne spektakkelet med disse store brølende vesnene som er saken. Så, hvordan funker det? Jeg mener iRexen ikke helt når opp, og det er litt vanskelig å ta den seriøst som trussel som resultat av et litt unispirert design. Åh, ikke misforstå, det er i all hovedsak en T-Rex V 2.0, men det gir ikke akkurat inntrykket av et genmodifisert supermonster. Med det sagt har filmen en del ok dinosauraction, høydepunktet må kanskje være et gjensyn med en kjent, om ikke noe skremmende, dinovenn.
Når alt er sagt og gjort, kan jeg ikke si at jeg angrer på at det tok meg en liten evighetå få sett den. Det er en film med lite som setter seg i hukommelsen, og få ting å bite seg merke i. Den gir inntrykk av en film som prøver å være en dum nostalgi-blockbuster og samtidig være et postmoderne skråblikk på det samme. En eller de andre hadde nok fungert bedre. Se heller originalen.