Cloud Atlas

Hollywood har, mer eller mindre siden Ringenes Herre ble en gigantisk kassasuksess, hatt en fascinasjon med å lage film av bøker som har blitt sett på som “ufilmbare,” og suksessraten har faktisk vært relativt høy, noe jeg ser på som en motiverende trend. Det er et sunnhetstegn for et medium, mener jeg, at man går mediumet i sømmene for å finne ut hva som faktisk er begrensinger i mediumet, og hva som er antatte begrensinger. Med det sagt tror jeg ikke det blir noen film av House Of Leaves med det aller første. Dagens film, Cloud Atlas, er enda en av disse filmene basert på etter sigende ufilmbare bøker, jeg har ikke lest boken, så jeg kan ikke kommentere på hvor godt filmen fungerer som tilpassing av boken, men som film er det slettes ikke dumt.

cloudatlasposter821012

Cloud Atlas har ikke en historie, som sådan, den er mer en samling historier med overliggende temaer fra forskjellige steder i tid og rom. I 1849: En advokat involvert i slavehandel kommer på andre tanker når en slave redder livet hans, I 1936, en ung biseksuell komponist må kjempe for retten til å kalle sekstett-verket “Cloud Atlas,”  sitt eget, i 1973, en journalist havner på sporet av en dødelig konspirasjon innenfor energinæringen, i 2012, en forlegger prøver å flykte fra et strengt eldrehjem, i 2144, en klone kjemper mot det nådeløse dystopiske systemet, i 2313, en mann fra et  primitivt stammesamfunn og en kvinne fra en langt mer teknologisk avansert gruppe kjemper for menneskehetens fremtid. Båndet mellom historiene er mer tematisk enn direkte, de handler alle til en viss grad om menneskets kamp for frihet, og gjennom parallellene med de andre historiene og bruken av skuespillere, se under, reinkarnasjon. Historiene er forskjellige,  men de blir flettet sammen ganske elegant, filmen hopper fra historie til historie på passende punkter som understreker og harmoniserer med hverandre. Ikke for å synke for dypt i tåkepreiket, men filmen fungerer på en måte som en slags film-symfoni, en slags referanse til det titulære verket, kanskje?

Filmen skorter ikke på imponerende prestasjoner. Filmens kanskje mest imponerende sleight-of-hand er nok makeupeffektene. Hovedrolleinnehaverene i filmen spiller en rolle i hver av historiene, og i mange tilfeller er de knapt gjenkjennelige, omtrent alle kategorier du kan tenke deg å kategorisere mennesker i blir krysset. Alder, kjønn, rase, klasse, under rulleteksten viser hvem som var hvem i hver historie, og jeg kan så godt som garantere at du blir overrasket minst en gang. Innen regien er filmen også heller utradisjonell, siden morroa er delt mellom tre personer, Andy og Lana Wachowski, kanskje best kjent for The Matrix,  og Tom Tykwer, mannen bak den heseblesende, og ukonvensjonelle Run Lola Run, historiene er delt opp mellom dem, og det synes, på en god måte. De involverte partene har forskjellig stil, men de komplimenterer, som historiene forøvrig, hverandre bra.

Jeg føler jeg kunne skrevet mye mer enn dette om Cloud Atlas, det er en nesten latterlig ambisiøs film som klarer å oppnå de målene den har satt seg ut for å nå, og kombinerer store ideer med små historier, spenning med tragisk romanse, hjertevarm komedie og heseblesende action. Om det finnes noen annen film som denne, har jeg ikke sett den. Anbefales på det aller sterkeste.

1 Comment

Filed under Action, Film, Sci-Fi, Thriller

One Response to Cloud Atlas

  1. Rudi

    Helt enig! Leste boka etter at jeg så den, og måten de her løste det på er genial. Boka har matroska-dukke-stil, hvor en historie plutselig stopper og en ny begynner – og etter en udelt historie i midten kommer avslutningene av de forrige historiene. Mange av parallellene som man ser i filmen er der, men komme ikke like klart frem.

    (Snubla forresten over House of Leaves for en tid siden og tenkte umiddelbart på deg. Når det gjelder å nå ambisjoner føler jeg ikke at den når like langt som Cloud Atlas, men absolutt en spennende bok!)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *