Halloween Double Feature: ParaNorman

Halloween er en av mine yndlingsfeiringer. Blod, gørr, grøss, gru, fest, kostymer og snop, det finnes værre måter å bruke en dag i en ellers mørk og meningsløs måned. I den anledning vil jeg i år anmelde to svært gode skrekkfilmer. Først i rekken er noe så sjeldent som en stop motion-animert skrekkfilm som referer til kult-skrekk til høyre og venstre. Filmen heter ParaNorman, og kan kanskje best beskrives som den Sjette Sansen pluss Land of the Dead pluss coming-of-age-adventure a la første halvdel av Super 8.

ParaNorman er historien om Norman Babcock, en ung gutt som kan se og snakke med de døde. Denne evnen har gjort ham til et utskudd i den mellomstore bygda Blithe Hollow, men det hele blir betydelig verre når hans merkelige onkel kreperer, og overlater ansvaret for å forhindre at en heks får de døde til å våkne. Når de døde våkner, og det er opp til Norman og ett mer eller mindre tilfeldig kobbel av kumpaner, hans bestevenn Neil, Neils bror, Normans søster og bølla Alvin, til å stoppe et zombieapokalypse eller det som verre er. Plottet er solid satt sammen, det går til en del overraskende mørke steder, uten å lene seg på sjokkverdien. Om noe gjør ParaNorman det omvendte, og bruker de forstyrrende elementene som byggeblokker i en sterkt emosjonell oppbygging. Det hele kulminerer i et forrykende klimaks som er ytterst tilfredsstillende både emosjonelt og i ren visuell wow-faktor.

Visuelt er filmen også en imponerende prestasjon, dukkeanimasjonen er noe av det beste jeg har sett. Dukkene har et vidt spekter av ansiktsuttrykk  takket være revolusjonerende bruk av 3D-printer-teknologi som bygger videre på det studioet tidligere gjorde med Corraline. Filmen har forøvrig også en veldig gjennomført visuell stil, og det viser at folkene bak har vært beviste på å ha en stålkontroll på det visuelle som en bare har når en bokstavelig talt lager filmen bilde for bilde.

ParaNorman demonstrerer klart og tydelig at en også kan lage skrekkfilm for barn. Her er det levende døde som knapt henger sammen, skumle forlatte hus, hviskende kroppsløse stemmer, hockeymasker, ja, det eneste som mangler er vel tilfeldig nakenhet og freudiansk bruk av skarpe objekter.  På min, riktignok ganske skrudde, skala, er det ikke en spesielt skummel film, men den har en eller to øyeblikk  jeg må innrømme er svært effektive, og selv når filmen ikke er eksplisitt skummel, er den definitivt creepy, og det gjør ikke akkurat vondt med alle referansene til klassiske skrekkfilmer.

Alt i alt er Paranorman en forrykende reise. Filmen engasjerer, ikke med razzle-dazzle og referanser, men med en sterk og engasjerende historie med karakterer som framprovoserer empati og driver plottet videre. Om du er på jakt etter en god Halloween-filmopplevelse, kan du definitivt se ParaNorman, men om du vil ha noe skumlere, får jeg anbefale neste film jeg skal skrive om i dag, The Conjuring.