De som kjenner meg vet at det er få ting som tenner raseriet i meg som boken 50 Shades of Grey. Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe om den, men jeg lot være, først og fremst fordi dette er en filmblogg, men også fordi den gjør meg usammenhengende i mitt raseri. Nå har jeg imidlertid sett filmen, og det virker å være færre ting jeg absolutt må få sagt om den, så det virker mer overkommelig.
For de som ikke er kjent med fenomenet, handler altså 50 Shades of Grey om Anastasia Steele (Dakota Johnson,) en ung kvinne som blir fanget opp i nettet til Christian Grey (Jamie Dornan,) en karismatisk mangemillionær hvis seksuelle preferanser pusher den uskyldige Anastasia til sine grenser, og forbi dem, for den slags skyld.
Gimmicken denne gangen er BDSM, eller i alle fall en veldig ortodoks tolkning av det samme. Ja for Christian Grey er ikke bare en dominerende sosiopat med en greie for papirarbeid i dagliglivet, hans mål i løpet av filmen ser ut til å være å få Anastasia til å signere en kontrakt som formaliserer hennes underkastelse. Anastasia er, forståelig nok, ganske skeptisk. Jeg kunne skrevet mye om de tingene denne filmen skødder på når det kommer samtykke og lignende temaer, men jeg skal for enkelhets skyld koke det ned til at det er en hel del.
Selv om en ikke blir like rasende som meg over slikt, vel å merke, så er det ikke mye som taler i 50 shades favør. På samme måte som Twilight-filmene, ser 50 Shades til å lide under en komplett mangel av romantisk eller seksuell kjemi mellom hovedpersonene. Det er egentlig ikke en taknemmelig rolle å prøve å selge det mest dysfunksjonelle forholdet siden, vel, Edward og Bella, det er mulig det ikke hadde blitt mer overkommelig om filmen hadde vært villig til å fremstille det som akkurat det, og ikke en eller annen form for misforstått Sann Kjærlighet. Igjen, se Twilight.
Filmens kanskje aller største synd, vel å merke, er hvor kjedelig den er. Om man ikke, som meg, kan sitte og irritere seg over subteksten og slik, er det egentlig ikke noe å bite seg merke i. Sexscenene er skutt nesten utelukkende soft focus-nærbilder og det hele klarer å være rimelig ustimulerende på den måten noe bare blir om man prøver å gjøre noe usofistikert classy, eller i alle fall klare å redde in R-ratingen. Det er synd, for grensesprengende eller -pushende seksualitet kunne i alle fall gjort filmen minneverdig.
Alt i alt ville jeg ikke anbefale å se 50 Shades of Grey. Den er ikke helt dårlig nok til å bli underholdt av det, og det beste jeg kan si om den er at det var en kortere og noe mer konsis opplevelse enn å lese boka. Det er en dårlig historie, en dårlig romanse, og attpåtil klarer det å være dårlig porno. Se heller bokstavelig talt hva som helst annet.