Til vanlig snakker jeg om filmer jeg liker, og jeg har ingen planer om å endre på det med det aller første, men i dag tenkte jeg i stede å snakke om en film jeg mener er så frustrerende nær å være en god film at den virker dårligere enn den er, om det gir mening. Jeg skal altså snakke om Prinsen av Egypt, om hva som virker og nesten virker.
Prinsen er historien om Moses, og om du ikke har fått med deg den historien fra før vet jeg ikke helt hva jeg skal si, bortsett fra at det er historien om bibelpersonligheten Moses, og hvordan han befridde jødene fra slaveri i egypt. Vel, det som skiller denne filmen fra de andre versjonene jeg har sett av historien er at filmen legger end del fokus på familieforholdet mellom farao Ramses og Moses, men jeg vil påstå det ikke er nok.
Om jeg skulle oppsummere mine problemer med filmen ville det nok innebært frasen “mangler fokus.” Det er mye som skjer i andre mosebok, og mange måter å fokusere fortellingen for å få den til å passe i ett standard filmplott. Prinsen ser ut til å prøve å løse dette problemet ved å fortelle flere forskjellige tolkninger av materialet på samme tid, og slik gå tom for plass til de små karakterøyeblikkene som ville få tolkningene til å virke. Ta, som eksempel, hvordan moses reagerer når han finner ut at hans adoptivfar begikk folkemord mot jødene, en gruppe han selv var en del av. I de riktige hendene, kunne en lage en hel film av dette alene, men i Prinsen er all sjele-uroen konsentrert ned til en drømmesekvens og ett sangnummer,. Eller ta hvordan Moses så godt som slutter å være en karakter etter han møter gud og får sitt oppdrag, og alt som kan minne om tvil eller Jesus Christ Superstar-aktig “take this cup away from me”-øyeblikker blir overstått så fort at en kunne bli tilgitt om en trodde de var hoppet over i sin helhet.
Problemet koker nok ned til at Prinsen av Egypt skulle ønske den kunne fortelle hele historien a la de gigantiske bibelinspirerte periodefilmene som Hollywood produserte i studiosystemets siste dager uten å faktisk bruke mer en den ene og halve timen en moderne film, spesielt animert og/eller barnefilm, har lov til å være. Hadde de holdt seg til en av hovedkonfliktene hadde kanskje filmen vært bedre, eller i alle fall mindre frustrerende nær å være glimrende.
Det slår meg som trist at filmen er såpass svak som den er i struktur og plot, for den har absolutt glimrende musikk. Filmen vant i sin tid en Oscar for beste originale sang for “When You Believe,” men jeg mener den hadde fortjent mer å få den for “Deliver Us” eller “The Plagues“, to sanger som virkelig gjør filmen litt likere den storfilmen den klart skulle ønske den var.