Skrekkfilm er en av de sjangerene der det ikke er bare bare å lage en oppfølger, det er ingen lett formel å følge fordi skrekk ikke trives med formler. Ikke hjelper det stort å øke omfang heller. Tre øksemordere er ikke tre ganger skumlere enn en øksemorder, om noe blir det bare mer rotete. Så, når James Wans glimrende The Conjuring skulle få en oppfølger var jeg forsiktig skeptisk. Klart, få andre gjør tradisjonell skrekk like godt som Wan, men skrekkoppfølgere er, som alltid, vanskelig.
Spøkelser er skumle greier, det er ikke å komme unna, men mange skrekkfilmer mislykkes med å benytte seg av materialet på en meningsfull måte. En skulle tro at ett manne- og kvinnevondt vesen du ikke kan skyte, brenne eller til og med se ordentlig, hvis motiver du bare kan gjette på, ville gjøre det nesten litt for enkelt å gjøre ting skummelt, men nei, spøkelsesfilmer er like ofte kjedelige og uinspirerte som andre skrekkfilmer. Bare se på Mama. Nuvel, dagens andre film, The Conjuring, går ikke i noen av de mange fellene denne typen skrekkfilmer ofte faller i, mye takket være regissør James Wans drevene hender på tømmene.
