Av og til får en filmskaper en ide som er så ambisiøs at det høres ut som en vits, eller i alle fall den slags en ferskmyntet filmstudent ville kommet på, bare for å forkaste når oppgavens rene og skjære overveldende størrelse blir smertefult klart for dem. Richard Linklater ser ikke ut til å ha fått memoen om at det er sånn det ofte fungerer, med tanke på at Boyhood er en oppveksthistorie filmet i real time, filmet 3 uker i året i hele tolv år, med de samme skuespillerene. Om du synes det høres sinnssykt ut, er du neppe alene.
Boyhood forteller historien om Mason (Ellar Coltrane) som blir oppdratt av sin mor, spilt av Patricia Arquette, og en stadig voksende rekke mindre gode stefedre, samt sporadisk pappa-ing av sin biologiske far, spilt av Ethan Hawke. Filmen følger Masons sakte-men-sikkert-reise fra ett passivt barn til sitt eget menneske via de mange pseudointelektuelle floskler som faller unge menn svært naturlig. Det er nesten ikke mer jeg kan si om plottet uten å gripe til latterlig finkornet diskusjon av hva som skjer, så la oss la det ligge. Det jeg imidlertid kan snakke om er hvordan filmen ser ut til å erte oss med muligheten for en eller annen form for katartisk melodrama. Det sier litt, tror jeg, om hvordan filmverden har trent oss til å se etter og prøve å forutsi drama, tragedie, action, emosjonelt eksplosive hendelser som setter plottet i bevegelse, eller skifter retning på det hele. Skjønt, kanskje det er en filmnerdgreie.
En kan si at Boyhood er en film bestående av et sett med løst beslektede øyeblikk, og det høres kanskje ikke ut som et godt grunnlag for en film, men det fungerer overraskende godt. Det kan hende at det er fordi filmen har målt sin besøkelsestid nøye, og scener aldri føles for lange, dialogen er virkelighetsnær uten å bli vandrende. Skjønt, det er vel kanskje vanskelig å unngå å legge merke til kunstfilmtrådene som Linklater vever sammen, så om du har en alvorlig aversjon for litt flytende tale om livet, oppvekst og sosiale medier, er Boyhood kanskje ikke noe for deg.
Det kanskje mest imponerende med Boyhood er hvor relativt nøytral filmen stiller seg i forhold til hovedpersonen og hva en skal synes om ham. Jeg vegrer meg for å bruke begrepet “objektiv,” men Linklater har gjort mye for å ikke kanonisere Mason som en eller annen stoner-mesias, noe som fort kunne blitt slitsomt på den måten som bare dypt personlige historier blir. Ikke at det er noen tvil om at Linklater har lagt en del av seg selv i plottet, men det er, etter det jeg forstår, en slags blanding av Coltrane og Linklater som best beskriver Mason.
Jeg ble personlig overrasket over hvor mye jeg likte Boyhood. Ok, 99% på Rottentomatoes.com kommer ikke av seg selv, men jeg var ikke forberedt på å bli tatt med inn i stemningen som Linklater og co satte opp. Selv når replikkene blir litt cheesy på den freshman stoner-måten som, vel, en kunne forvente av en stoner, passer det inn i verket som helhet, og det er rett og slett ingenting i plottet, dialogen eller skuespillet som ikke fungerer som det var tenkt. Jeg vet ikke om Boyhood blir en av de filmene jeg ser med jevne mellomrom, eller om det er en opplevelse jeg bare må ta vare på. I alle tilfeller, anbefales den.