Det mest spennende med skrekkfilm for meg er ikke blod og gørr, monster eller motorsager, men snarere hvordan sjangeren virker til å være spesielt godt egnet til å oversette hverdagsfrykt til en mer håndgripelig og skjermvenlig form. Se for eksempel hvor godt It Follows fanger marerittlogikk, eller hvordan James Wans The Conjuring-filmer fanger angsten i å tilbringe en mørk natt i et hus du ikke kjenner. Denne typen skrekk lever og ånder på det som ikke er helt riktig, “the uncanny,” om en skulle gripe til engelsken, og for nok et glimrende eksempel på dette kan vi se på dagens film, Get Out.
